En forferdelig tur i godt selskap over Dovrefjell!

Like før start. Jeg var to minutter for sent ute til dette bildet. Alt går slag i slag...

Her er vi i godt driv ut av Trondheim. Jeg rakk i hvert fall starten.

Trondheim 23.06.12 kl 08:18. The T-O Cruisers kjører en rolig og fin start ut fra Trondheim. Vi skal over Dovrefjell til Oslo. Visekapteinene Håvard og Einar ligger i front. Nervene er på topp. Det viser seg også på pulsmåleren min som viser en uvanlig høy puls i forhold til tempo. Håvard spør meg etterhvert om pulsen. Jeg har ikke akkurat så veldig lyst til å innrømme det, men svarer likevel ærlig at pulsen nærmer seg 84 %. -Et knepp ned, sier Håvard da. -Du må si i fra om pulsen går over 82 %. Og dermed fikk jeg påvirke pulsen et lite stykke på vei.

Dagen begynte med strålende sol og nesten 20 grader pluss. Det var meldt motvind og regn store deler av løpet, men de fleste av oss valgte å kle oss i kort-kort med løse armer og ben. Jeg valgte langermet trøye og hadde den vindtette jakken min i matboksen i tilfelle det skulle bli kaldt. Jeg fikk høre av flere at jeg sikkert hadde på meg for mye klær, noe jeg senere skulle få grundig avkreftet.

Frode og de fire visekapteinene hans kjørte med radiosamband. Laget var blitt delt i to grupper som skulle bytte på å kjøre rulle. Enkelte sterke ryttere var blitt valgt ut på forhånd til å gjøre spesielle oppgaver som for eksempel å kjøre inn ryttere etter teknisk uhell, som sekkeførere eller som halevakter. Halevakten skulle melde fra i radioen dersom det ble for mye strekk i laget ut og inn i bakker.

Kaptein Frode Røyneberg geiper om værforholdene.

Visekaptein Håvard Sørlie.

Etter en times kjøring, var vi kommet forbi et sted som heter Kvål. Her så vi endeløse køer med biler avbrutt av felt med syklister. Køen gikk altfor sent i forhold til vår målsetning, så vi måtte forbi. Løsningen ble da at sterke Håvard la ut på egen hånd og viftet bilistene inn i veikanten, slik at laget vårt kunne kjøre forbi. Vi hadde allerede begynt å kjenne på motvinden, så denne jobben som Håvard gjorde var utrolig sterk. Jeg ble litt bekymret for ham og ba ham om å ikke slite seg ut, men det så ut som om Håvard likte seg. Det var som om han lekte Cowboy med bilistene… Og vi kom forbi feltene etter noen kilometer! 

Klatringen opp mot Hjerkinn gikk stødig men godt oppover. Jeg hørte Odd gi et sammendrag til rytteren ved siden av seg. Me syklar fyst 20 mil oppover, så 20 mil nerøve og så e de 20 mil innøve! Den var fin, tenkte jeg og kommenterte det til Steinar ved siden av meg. –Det er nok litt tøffere det siste strekket inn til Oslo enn som så, svarer han. Jeg syns likevel det var ok å tenke sånn så tidlig i løpet.

Omtrent 2 mil sør for Støren slipper første rytter, Ivar D. Resten av laget fortsetter løpet videre. Omtrent på samme tid ber Torgeir om å få komme bak etter å ha gjort en god jobb i rulla. Torgeir forteller at han ikke har dagen og jeg blir bekymret. Jeg lurer på om han har spist nok og tilbyr ham det han vil ha av alt jeg har i lommene. Han takker ja til en Imsdalflaske med Yt sjokolademelk. Jeg håper det skal gjøre susen. Likevel, merker jeg at Torgeir sliter når det blir vår tur til å rulle litt igjen. Han klarer ikke å følge hurtigrekken frem og sier bestemt: -Nei, nå gir jeg meg. -Nei og nei, tenker jeg da. Torgeir som har vært så sterk hele året, som har dratt meg og Monica slitne hjem etter trening fra Optimera til Hillevåg og som har vært så god til å motivere og støtte underveis med treningen i hele år. Det var leit.

Etter en stund i rulla legger jeg meg bak igjen og møter alle jentene som har lagt seg i le på høyrerekken. Vinden tar fra øst. Den ene av jentene kunne fortelle at pulsen var på 88% av maks. –Ikke bra. Jeg legger meg derfor ut til venstre for laget og triller bakover til jeg møter en av kapteinene med samband for å formidle at tempoet var for tøft for jentene. Det blir straks gitt beskjed om at laget skal sette farten ned. Håvard oppfordrer meg til å ta høyrerekken i le for vinden. Jeg syns jeg var heldig, for jeg vet om mange som slet fryktelig her oppe i høyden.

Vi får etter hvert vite at matstoppet er utsatt med en mil og at vi får et ekstra flaskestopp for å fylle på med vann. Jeg som snart har drukket 5 måltidserstattere, tenkte at det passet bra, for jeg hadde jo ikke så mye vann med meg og trengte litt variasjon.

Etter matstoppet får jeg høre Ove H snakke om at en av rytterne på Expressen hadde blåst av veien oppe på Dovrefjellet. Kan det være mulig? De meldte jo bare 8 m/s… Vi har da klart oss i 13-15 m/s før. Og akkurat her vi sykler nå er det vel ikke så ille heller?

Jeg liker meg på vei inn mot Hjerkinn og tar meg en tur i rulla. Det er jo ikke så verst med vinden ennå, tenker jeg. Og rulla fungerer godt! Om litt kommer det en større utforkjøring og jeg legger meg bak for å ikke bremse farten i rulla når jeg kommer i front. Utforkjøringen går bra. Vi prøver å motivere hverandre opp mot Hjerkinn. Ove H formidler at det ennå er et stykke igjen. Og nå begynner jeg å merke vinden. Eller, var det etter Hjerkinn jeg merket det? Irene som var bak meg la seg over i høyre rekken igjen for å ligge i le. Jeg kjente meg sterk og tenkte jeg skulle tåle et vindkast. Det varte likevel ikke lenge før vindkulen kom og tok tak. På noen få sekunder hadde jeg minst 10 meter til hjulet foran meg. –Hei! Vi kan ikke kjøre så fort hvis jeg skal ligge i venstrerekken, roper jeg. Men det var ingen andre enn Irene som kunne høre meg. Irene sier lett – Legg deg inn foran meg du! Og jeg lystrer, selv om jeg har mest lyst til å være så sterk at jeg klarer meg i venstrerekken. Jonny som lå bak meg, fikk den tøffe oppgaven å hente inn det jeg hadde mistet. Han tråkket seg rolig og bestemt fremover. Jeg holdt meg ved siden av ham og hadde mistet ytterligere metere i høyrerekken. Jeg måtte tråkke og bruke alle kreftene jeg hadde for å tette igjen luka. Da jeg endelig hadde den siste meteren igjen, kom det et vræl som om jeg tok i alt jeg kunne for å kjøre forbi en av gutta på toppen av Melsheibakken under intervalltreningene der…

Vinden over Dovrefjell.

Det var tøft på Dovrefjellet. Her hadde vi også en velt et sted, hvor Gustav, Frode og en rytter til gikk i bakken. Det er ikke så lett å holde seg på hjul når det blåser så hardt og vi blir slitne. Wenche hadde kastet opp på veien. Likevel var hun i godt humør og sa at beina var gode!

Etter hvert kom utforkjøringen til Dombås. Her lå jeg i par med Steinar. Vi forsøkte så godt vi kunne å holde paret så de bak skulle få kjørt jevnt de også. Likevel var det vanskelig og det krevde mye konsentrasjon. Dersom vi fikk mer enn 2-3 meter mellom oss og dem foran, fikk jeg en tøff jobb med å hente inn avstanden. Likevel klarte vi oss godt nedover, synes jeg. Farten var mellom 60 og 70 km/t. Frode R hadde planlagt at de sterke gutta ikke skulle ta seg helt ut her, for han ville de heller skulle ha krefter til å kjøre godt på slettene nedover Gudbrandsdalen.

Etter Dombås lå vi bak et lag som kjørte en del senere enn oss. Vi som lå i bakre rulle synes det var litt merkelig at vi ikke kjørte forbi dem. Jeg tenkte at en forklaring kunne være at de som lå i rulla var slitne. Kanskje burde vi ha byttet rulle? Men jeg tenkte også at det var kapteinen sitt ansvar og at han nok hadde kontrollen. Etter hvert ble det spurt etter friske bein til rulla, og jeg tok turen frem. Vi hadde faktisk to forbikjøringer her, før vi kom til et stykke med meget dårlig asfalt og gruspartier på veien. Vi var omtrent ved Otta nå. Her hadde vi også en velt, hvor Ims og Karl var involvert. Alle fikk beskjed om å stoppe og vente. Heldigvis gikk det relativt bra med begge to. Ims var kun litt øm i ribbeina.

Visekaptein Olav Kulleseid i front med Trond Reinertsen.

Etter velten var jeg igjen bak i sekken. Det var så mange sterke gutter til å dele på jobben i rulla at jeg ikke trengte å stresse med å bidra der. Jeg nevner noen navn, selv om jeg vet jeg står i fare for å glemme noen: De som jobbet mye i rulla var Ørjan, Ove H, Cor, Håvard, Tormod, Henning, Billy, Jacob, Arild, Ims, Ola, Einar, John Inge, Torbjørn Tobias, Terje, Geir Åge, Frode R, Frode T, Jonny og Jan Terje. Olav gjorde igjen en kjempejobb og vekslet på jobben som halevakt og sekkefører.

Visekaptein Frode Tufteland.

Det er fremdeles langt igjen. Jeg tenker at om vi skal kjøre på 16 timer med 3 stopp, så har vi fire arbeidsøkter på 4 timer. Det forrige matstoppet var omtrent halvannen time forsinket i forhold til dette. Jeg regner derfor ut at neste stopp skal være omtrent kl 17.00. Jeg drikker godt av næringsdrikkene og trenger ikke den YT drikkene som jeg har på baklommen. Likevel husker jeg ganske lite fra dette strekket, men jeg ser for meg matstoppet. Det var godt å få en sportsdrikk på baklommen i tillegg til den måltidserstatteren jeg hadde på flaskene. Det er godt med variasjon.

Visekaptein Einar Lillebø.

Vi kommer til Lillehammer og jeg forstår at vi ligger langt etter tidsskjemaet vårt. Jeg spør Olav litt om dette. Han sier at det med disse ekstreme værforholdene ikke er så viktig med den tiden. Det viktigste er at vi kommer i mål. Jeg blir lettet over å høre dette. Det betyr at de andre tre jentene som sykler løpet for første gang, sannsynligvis kommer til mål med gruppen. Herlig! Og jeg vet at alle de andre lagene på Styrkeprøven har akkurat de samme værforholdene. De er nok også forsinket.

Jeg tror det begynte å regne før Mjøsbrua. Og vi hadde vel alle kledt oss for både varmere og tørrere vær. Jeg som hadde sett frem til Mjøsbrua i lang tid, klarte ikke å registrere at vi var her nesten før brua var over. Vi begynte å bli våte og kalde alle sammen. Likevel tenkte jeg på en rar måte at det var bra med regnet. Jeg måtte streve så mye med å holde fokus på hjulet foran at jeg glemte hvor vondt jeg hadde det i bekkenet… Likevel kjente jeg det når jeg tenkte akkurat denne tanken, så jeg måtte finne noen andre tanker. Merkelig hvordan fokuset endrer opplevelsen av tilværelsen.

Torbjørn måtte slippe laget før vi kom til neste matstopp to mil etter Gjøvik. Han hadde ikke noen god dag.

Vi andre klarte oss frem til matstoppet og hadde hele 5 minutters pause!!! Jeg byttet til vinterjakken min og la den søkkvåte sommerjakken i matboksen. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde hatt vinterjakken på hele turen. Fingrene var stive og følelsesløse. Likevel fikk jeg ordnet opp med en flaske Redbull på sykkelen og to små flasker i lommene med YT. Og jeg spiste kald pizza som smakte fortreffelig.

Nils Ove spør meg om hvordan det går. –Jeg har lyst til å gi meg, svarer jeg.  –Nei! Ikkje gi deg nå, Marianne. Eg e stolt av deg! Kjør på! De ordene der var gode å ha. – Eg e stolt av deg… Hvis han mente det, så var det vel bra da? Jeg rakk bare å spise et pizzastykke, men la den siste i baklommen. Herfra og hjem orket jeg ikke mer måltidserstatter. Det var nok med Pizza og Redbull!

Jeg tok også et par ord med Håvard om at jeg ville stoppe løpet. Jeg visste jeg hadde krefter, men syns galskapen var sær. –Nei, du skal ikke stoppe nå! Han minnet meg på damekonkurransen. Ja, ja. Det var godt å få luftet de tankene. Så fikk jeg dem bort etterpå.

Geir Åge Høiland i nærmeste rekke.

Wenche var virkelig en solstråle på turen herfra. Hun var blid og kom stadig med oppmuntrende ord. Jeg orket ikke snakke så mye, men det var godt å høre en vennlig stemme. Jeg savnet stemmen til Irene. Hun ble merkelig taus. Monica lå fremme med Geir Åge og styrte sekken. Monica var helt yr av glede. Den plassen tror jeg hun likte godt! Jeg tror også at hun var glad for at hun overrasket seg selv over hva hun klarte å prestere på turen. Geir Åge likte å ha Monica på siden av seg. Han var så kompis med henne og kjørte rolig inn eventuelle rykk i rullen. Han gjorde en kjempejobb sammen med Monica og holdt sekken stødig.

Jeg begynte å ta ut avstand foran meg fordi fingrene mine ikke var til å stole på. Jeg forsøkte imidlertid å holde avstanden konstant for dem som kom bak meg og trillet kun rolig inn når avstanden ble for stor. Ved flere anledninger løftet jeg hånden for å hilse på jublende mennesker langs veien, men fikk bare støt fra armen som svar. Støtet gikk fra utsiden av håndflaten over albuen og helt inn til skulderen. Det var akkurat som om noen hadde satt strøm i meg. Jeg tenkte jeg burde bevege hånden mer, men var også redd for at det skulle skje igjen. Et merkelig fenomen…

Wenche begynte å lure på kor langt dette vannet vi syklet ved siden av var. -Det er Mjøsa, sier jeg. -Og på enden av dette vannet er Minnesund. Da er det ikke langt igjen til Oslo. Steinar kunne opplyse om at det var 8 mil fra Minnesund og inn. Jeg tror vi begynte å glede oss alle sammen.

Langs Mjøsa kommer en sterk rytter bak i sekken. Det er Ørjan. Han har vært i rulla nesten hele veien. Han sier magen er dårlig. Jeg byr han på alt jeg har i lommene. Han takker ja til en YT mellommåltidsdrikk og jeg håper at han skal komme seg. Ørjan slet virkelig her. Det var rart å se at han som var så sterk kunne ha det så vanskelig. Etter hvert begynte jeg å høre hosten hans. Den var sånn som jeg hadde i 2010 da jeg hadde halsbrann 2 mil før mål. Jeg var glad det ikke var meg, men bekymret fordi det var ennå så langt igjen. Ørjan måtte bryte, men han gav seg ikke før han måtte.

The T-O Cruisers på vei inn og ut av en rundkjøring.

På Minnesund jublet en liten gjeng av oss. Frode R svarer da tørt at -Vi ekkje i Oslo ennå…

Og det var sant. Neste mål ble Eidsvoll. Så kom vi til Kløfta. Deretter så jeg et skilt om at det var 50 km igjen. Her syklet jeg ved siden av Jacob. Han forteller om samtalen med 6 åringen hjemme som lurte på om han skulle sykle Tour de France. Jacob har noen gode historier på lur. Så husker jeg at noen stod på sidelinjen og sa det var 4 mil igjen.

Det var mørkt rundt oss og det regnet. To ryttere i venstrerekken begynte å henge fast i hverandre. De klarte ikke å løse seg fra hverandre og jeg var redd for at de kom til å kjøre i meg. Jeg bremset derfor godt opp. Godt var det, fordi nå trillet de også inn i høyrerekken. Og så løste det seg uten velt! Heldigvis. Jeg var ganske skjelven etter dette og det tok tid før hjertet roet seg. Men det var nok med den skrekken. Det var faktisk den eneste situasjonen som jeg opplevde som farlig for meg på turen.

Snart fikk vi vite fra sidelinjen at det var 16 km km igjen. Deretter kom vi oss ut på E-6. Frode R hadde vår første punktering her, men ba oss om å kjøre videre. Han kjørte oss likevel raskt inn igjen! Du verden for en styrke!

Og ved målgang insisterte guttene at jentene skulle få sykle først over mål. Alle holdt igjen til vi 4 var kommet fremst i rekkene.

Så gode disse gutta er! Tusen takk for turen og for hyggelig selskap på en forferdelig vanskelig tur!

Vel i mål lurer vi på om damene på Team Jæren faktisk har vunnet prisen for beste fem-kvinners lag. Det blir spennende å se når de rydder opp i listene.

Jeg er uansett veldig stolt av den jobben som alle på The T-O Cruisers har gjort! 

Og tusen takk til dere i støtteapparatet!

Vi hadde ikke klart det uten dere!