Det var 26 ryttere som startet i dag ved Samfunnshuset på Sviland. Laget hadde på en måte sin jomfrutur med våre nye ryttere. Og jeg hadde jomfrutur med min nye sykkel. Alt så ut til at dette skulle bli en veldig bra tur.
Frode introduserte temaet for treningen i dag. Vi skulle jobbe for å utnytte terrenget både inn i bakker og ut av bakker. Samtidig skulle vi jobbe med å få hele laget med oss over kneikene før vi kjørte på i utforkjøringene. Vi bestemte oss for å kjøre to ruller og at inndelingen av rytterne som skulle rulle sammen skulle være tilfeldig. Dette netttopp fordi vi er ryttere med ulik kjørestyrke som må venne seg til hverandres kjørestil og lære å kommunisere godt med hverandre.
Jeg kom på "lag" med Håvard, Geir Åge, Ove H, Billy, Henning, Tormod, Steinar, John Inge, Nils Ove og Rolf Inge (Beklager om jeg har glemt noen her). Turen ble startet med at vi gikk hardt ut i de første bakkene. Jeg hadde allerede her 84% i puls. Jeg ba enkelte ganger om at farten skulle roes ned i bakkene og jeg ble hørt. Etterhvert ble det imidlertid kjørt på også i utforbakkene hvor jeg vanligvis sliter mest med å holde følge. Dermed steg pulsen over 90 ganske fort her. Det er jeg egentlig vant til, men da har jeg som oftest hatt oppoverbakkene å hente meg inn i. Denne turen ble derfor ganske hard for meg. Jeg ba flere ganger om at det skulle roes ned. Jeg tenkte etterhvert at jeg trengte hjelp til å holde tempoet nede. En periode da jeg lå på 88% spurte jeg Tormod forsiktig hva han hadde i puls og ba ham om å legge seg på et pulsnivå som var 5% lavere enn det han hadde akkurat da. Om du ligger med den pulsen, da klarer jeg meg bra. Men alt er jo relativt, jeg ville jo fremdeles ha 83%.
Ved et tilfelle hadde vi en misforståelse hvor en rytter i høyrerekken ventet på at rytteren i venstrerekken skulle være med å dra farten inn i en bakke. Jeg lå da som nr 2 i sakterekken. Vi hadde nettopp kommet over en bitteliten kneike og rytteren i venstrerekken ville rullere frem neste rytter i hurtigrekken. Jeg var helt enig i den beslutningen. Da stoppet imidlertid rullen helt opp og da neste rytter endelig var kommet frem, var sakterekken sklidd så langt bak at vi fikk en stor glipe. Rytteren foran meg var likevel stødig og drog rolig igjen luka. Ja, det er sånn en skal gjøre med luker. Ellers manglet det nok noe på kommunikasjonen mellom disse rytterne. Det er det paret som ligger i front som sammen avtaler om rullen skal låses for å kjøre opp farten nedover.
Innerst i Seldal hadde vi en liten peptalk, hvor jeg igjen ba om at tempoet skulle gå roligere. Jeg forsøkte meg på argumentet om at jeg hadde 17 mil i bena fra sosialturen fra i går. Det hadde jo forsåvidt Håvard også, men han er jo også råsterk! Jeg fikk til svar at hvis jeg ikke klarte å henge på så kunne jeg legge meg bak. Den kommentaren satt hardt i og jeg tenkte det var ment som at jeg bare skulle legge meg bak gruppen og la dem rulle alene uten meg.
Inne i Seldal var Tormod uheldig og hadde to punkteringer. Det var en til som også punkterte, men jeg husker ikke hvem det var. Det var ganske dumt, for da var min allierte borte. Nedturen gikk også hardt for seg. Jeg lå bak Håvard og hadde det bra helt til han gikk over i sakterekken. Da måtte jeg over 90% i puls gang på gang for å komme meg rundt ham og over i sakterekken. Jeg ba forøvrig ingen om å holde igjen på turen nedover før den aller siste bakken. Jeg synes godt jeg kan slite med over 90% for å utnytte terrenget nedover, men jeg kan ikke gjøre det hvis oppoverbakkene også blir i høyt tempo. Om vi kjører så fort at jeg er over 90% oppover, ja da tror jeg at mange på laget kan bli frakjørt på TO...
På neste runde inn i dalen ba jeg Billy om å hjelpe meg med å holde farten nede. Jeg ba likevel gruppen flere ganger om å holde igjen og de gjorde det en liten stund i starten. Da pulsen min likevel gang på gang ble høy, har jeg en mistanke om at ingen sjekket pulsen sin de gangene jeg ropte hold igjen. Det å sjekke pulsen når det ropes om lavere tempo, kan være ganske lurt for å tilpasse seg de andre på laget.
Ved et tilfelle mens jeg var i slutten av en bakketopp og hadde puls på 88% begynte de fremme å øke farten nedover. Det ble større luker i laget og jeg slapp dem, for nå ville jeg ikke være med lenger. Geir Åge og Steinar ville vente på meg og hjelpe meg tilbake til laget, men jeg var bare sint og kanskje litt lei meg for at det var så tungt å holde følge. Steinar fulgte min oppfordring om å dra tilbake til laget. Ove H forstod imidlertid at jeg datt av og kom bakover for å hjelpe til. Det var synd for ham, for han fikk bare kjeft. Jeg ba ham gå tilbake til laget, fordi jeg ikke ville ødelegge treningen hans. Da han likevel ikke hørte på meg, fikk både han og Geir Åge en Tordentale som Ove kalte det om hvor ille jeg syns det var med den kommentaren at jeg bare skulle legge meg bak. Kjeften min gikk i ett kjør inntil jeg var ferdig. Geir Åge og Ove visste nok å kjeft til å motsi meg. Jeg fikk kjefte akkurat som jeg ville. Da jeg var ferdig ble jeg bare stille. Om litt sa Ove: Har vinden snudd tro?
På toppen av bakken minnet jeg laget på at de er sterke gutter, at det er flere på laget vårt som ikke nødvendigvis er sterkere enn meg og at vi må lære å kjøre sammen likevel. Jeg fikk også avkreftet meningen med den kommentaren jeg hadde gått og grublet på om at jeg skulle legge meg bak. Turen nedover ble uansett mye bedre og roligere. Jeg vet ikke om det gikk fortere, men må kanskje sjekke det. Jeg vet i hvertfall at min makspuls i dag var 92% og toppfarten nesten 70 km/t.
Jo. Den siste nedturen fungerte. Jeg er sikker på at flere er enige med meg om det.
Det var bare en dum ting: Kommer jeg i front i full fart og i motvind, sakker farten ganske dramatisk. Håvard sa at farten gikk fra 80 til 40 km/t med en gang jeg kom i front. Jeg tror nok han overdrev litt... men det er sant at jeg lett blir tatt av vinden og at det ikke er lurt med meg i front i motvind og nedoverbakke. Kipt for meg.
På hjemturen ble jeg inspirert av Monica til å kjøpe meg is og nøtter så jeg kunne spise meg opp litt. Så nå har jeg kost meg med Møvenpick og Cashewnøtter! Alt for å fylle opp glykogenlagrene! Og for kanskje å få noen kilo til på kroppen.
Og sykkelen var nydelig. Jeg kunne kjøre gjennom dalen uten å dovne i fingrene! Jeg tror sykkelen utjevner vibrasjoner fra veibanen ganske så elegant!
Jeg hadde mine utfordringer i dag og laget hadde sine utfordringer. Jeg tror likevel at vi med litt mer øvelse kan få til mye veldig bra.
Tusen takk for turen i dag alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar