Den store generalprøven!

Generalprøven begynte denne dagen med at jeg våknet kl 07.26 og forstod at jeg hadde forsovet meg tre kvarter. Sekken som skulle sendes med bussen oppover skulle være levert kl 07.30 og matboksen før kl 08.00. Heldigvis hadde jeg tenkt godt gjennom hva jeg skulle ha på meg og hva som skulle leveres hvor og når. Jeg rakk faktisk alt jeg hadde lyst til før oppmøte i målområdet kl 08.25. Det beste av alt, var at jeg hadde sovet så godt like før jeg våknet.

Vi var 36 ryttere som stilte til start i Strålende solskinn og kort-kort. Av disse var det 9 startende fra lag 4. Resten av laget bestod av ryttere fra lag 3 og lag 2. Ut fra målområdet gikk det utrolig sent, da arrangøren stilte med masterbil som holdt en altfor lav fart. Flere av oss begynte å kjenne utålmodigheten krible i kroppen. Løypen starter med 10 km ganske flatt terreng før to ganske bratte stigninger etterfulgt med lange utforkjøringer. Enkelte ryttere kjente at de slet allerede i denne første bakken.  Til utforkjøringene hadde Frode T avtalt med Torgeir Langeland og Geir Malec at de skulle ligge i front for å dra laget så fort som mulig nedover. Denne jobben klarte de med glans. Jeg frydet meg over stabile utforkjøringer uten unødvendig oppbremsing.

Ved arrangørens første matstopp registrerte jeg at vi lå ca 14 minutter etter en uformell kjøreplan jeg hadde fått tilsendt. Jeg hadde på forhånd tenkt at denne planen var for rask i oppoverbakkene og for treg på slettene, så jeg lot meg ikke stresse. Likevel visste jeg at vi i dag hadde mange sterke ryttere med oss, så jeg sjekket hvordan de fleste lå an i puls og fant ut at laget hadde mer å gå på. Jeg sendte ut meldingen om at vi kunnne kjøre raskere slik at de som lå med 75% av makspuls kunne heve pulsen til 77%. Jeg kjente meg fin i beina og tenkte at dette ville jeg også tåle, selv om jeg på dette tidspunktet hadde en puls på 84% av maks. Vel har jeg en høy terskel, men jeg skulle nok merke at dette nok ikke var så lurt for min del.

Vi rakk ikke å øke farten før vi måtte kjøre forbi et lag. Jacob fikk æren av å dra laget forbi. Han fullførte også denne jobben med glans! Vi opplevde imidlertid litt mer krøll med rytterne som lå på halen til laget. De fulgte med sekken vår inn i forbikjøringen slik at bare halve laget kom forbi før de på halen også hadde dratt forbi og vi kunne fullføre med andrerekken vår. Det var såpass urolig under denne forbikjøringen at en på lag 4 ble presset inn i autovernet. Knut valgte å stoppe opp for å sjekke hvordan rytteren hadde klart seg. Ambulansen hadde kommet før han rakk å komme seg på bena. Han fikk da konstatert at ingenting var brukket og syklet videre sammen med Knut. Vi andre hadde ikke fått med oss at det hadde skjedd et uhell og jeg ble veldig lei meg da jeg omsider fikk vite det.

Da vi endelig fikk sjans til å øke tempoet, kjørte vi imidlertid kanonbra. Jeg lå bak Geir S i hurtigrekken og Odd i sakterekken. De var stødige ryttere som det var herlig å få ligge på hjul med. Odd uttrykte imidlertid en gryende utålmodighet i mange utforkjøringer, som medførte at jeg også ropte fremover at Geir skulle trø på i utforkjøringene. Jeg tror likevel at Geir tålte dette veldig bra og at laget fikk utnyttet utforkjøringene veldig godt. Ved i arrangørens andre matstopp etter nesten 3 timer, lå vi ca 10 minutter foran skjemaet. Da var jeg fornøyd, og jeg la meg inn i sekken for å restituere meg.

Vi hadde et matstopp etter ca 12 mil. Her hev jeg i meg en banan og begynte å drikke av flaskene jeg ikke hadde plass til på sykkelen. Det var visst litt i meste laget, for jeg kjente med så utrolig kvalm etter dette stoppet. Og kvalmen skulle visst ikke gi seg. Om det var for mye mat som var årsaken til kvalmen, eller om det var for sterk blanding av ringerdrikk og næringsdrikke vet jeg ikke. Jeg klarte imidlertid ikke å hente meg inn nok til å bidra i rullen etter dette.

Ut fra matstoppet hadde Monica forsvunnet inn i rullen. Jeg trodde hele tiden hun også lå i sekken, men langt bak og fikk derfor arrangert at Torbjørn gjorde et søk etter henne bakover i rekkene. Heldigvis dukket hun opp i sekken igjen før det ble for mye styr.

I Byklebakkene fikk vi langing med ekstra vann. Det var rett og slett herlig, fordi jeg var begynt å bli passe lei av den salte drikkeblandingen min. Her begynte det også å bli spesielt tungt for meg. Det er forøvrig første gang jeg har slitt med høy puls her. Jeg ba til og med laget om å holde igjen for min skyld.  Pulsen min hadde nok vært for høy i første delen av rittet. Etterhvert meldte også en av mine gamle vondter i bekkenet seg. Irene og Wenche merket at jeg slet og kom stadig med oppmuntrende ord. De er herlige jenter! Men det var kipt for meg at ikke det var jeg som var den som kunne oppmuntre. Det er alltid en mye lettere posisjon.

Etter Byklebakkene skulle jeg vært kjempeglad og sterk med tanke på at det var jo bare 27 km igjen til mål. Laget var sterkt, men det var nok ikke jeg. Jeg hørte Frode be om fartsøkning, men jeg klarte aldri å kjenne at jeg var helt med på det. Ved de minste bakkene kjente jeg hvordan motivasjonen ble dratt ut av meg og jeg gled lenger bak rytteren foran enn det som godt er. Frode begynte etterhvert å bli oppmerksom på at jeg slet, og kom bak for å hjelpe meg. Jeg fikk mange dytt og den beste posisjonen i sekken, men følte at jeg sinket laget. Flere ganger ba jeg Frode om å få slippe. Han ble overtalt til å la meg gjøre det ca 9 km før mål.

Da jeg slapp laget hadde jeg så utrolig vondt i bekkenet, kjente det som om jeg skulle spy og ville aller helst legge meg på skogbunnen i kanten av veien. Jeg er overbevist om at jeg ville gjort det om ikke det var for at jeg luftet tankene mine for noen tilskuere langs veien. De var heldigvis av det oppmuntrende slaget og kunne fortelle meg at det bare var en lang nedoverbakke foran meg, før jeg var fremme. Så jeg trillet videre.

Det viste seg at det var likevel mer enn en bakke igjen. Jeg byttet visning på pulsklokken fra tid til lengde. Fokuset endret seg nå fra å få en bra tid, til å få løpet overstått. Mange negative tanker rotet seg fast i hodet mitt. Jeg tenkte at jeg ikke behøvde å sykle mer om jeg bare ble ferdig med dette løpet. Jeg trengte også at jeg i hvertfall ikke skulle sykle Trondheim-Oslo! Og den nye sykkelen som jeg har bestilt, den kunne Monica sikkert få kjøpe...

Det varte heldigvis ikke lenge før en gjesterytter på lag 4, Magnus, tok meg igjen. Han var så grei og lot meg få ligge på hjul frem til målområdet. Magnus var glad og fornøyd han, fordi han hadde satt ny pers. Og siden han var så glad og takknemlig til Team Jæren for dette, lot han meg å kjøre først over målstreken. Jeg kom i mål omtrent 5 minutter senere enn laget.

Det var virkelig en herlig opplevelse. Torbjørn tok seg av sykkelen min og jeg fant meg en sten jeg kunne lene meg inntil og begynte å grine. Torgeir var den første som kom bort til meg og hørte hvordan jeg hadde det. Den vondeste tanken var at det skulle koste så mye smerte å sykle når jeg likevel syns det var så kjekt å sykle. Etterhvert kom flere på laget kom bort og overøste meg med trøst. Du verden for en herlig gjeng!

Og jeg vet at snart blir alle vonde tanker glemt og jeg kommer meg på mirakuløst vis tilbake på sykkelen igjen!

Laget kom inn 15 minutter etter målsetningen. Jeg tror vi hadde gjort vårt beste, men kanskje det var flere som gav litt for mye i starten. Jeg vet ikke hvor mange vi var i mål, men kan føre dette på i kommentarfeltet senere når oppsummeringen blir mer i boks.

Hele laget gjorde en kjempeinnsats! Tusen takk for turen alle sammen!

Gratulerer!