Hvem er The T-O Cruisers?

Road Captain Frode Røyneberg

Visekaptein Frode Tufteland

Visekaptein Håvard Sørlie

Visekaptein Einar Lillebø

Visekaptein Olav Kulleseid

Ove Heimsvik.

Odd Egil Ims

Wenche Haukland

Ørjan Finnseth

Torbjørn Tobias Obrestad

Monica Førland

Steinar Grundstrøm

Jacob Dreyer

Karl Bakke

Torbjørn Mæland

Henning Brede

Gustav Stokkeland

Terje Stokkeland

Jonny Sandve

Geir Åge Høiland

Irene Thorberg

Geir Westheim Simensen

Arild Fjelde

Torgeir Langeland

Odd Dysjaland

Jan Terje Strømland

Tormod Hansen

John Inge Blom Pettersen

Cor de Boer

Trond Reinertsen

Bjarne Salmelid

Billy Åsjord

Ivar Dekkerhus

Ola Kvia

Marianne Berge Skår

Like før start!

En forferdelig tur i godt selskap over Dovrefjell!

Like før start. Jeg var to minutter for sent ute til dette bildet. Alt går slag i slag...

Her er vi i godt driv ut av Trondheim. Jeg rakk i hvert fall starten.

Trondheim 23.06.12 kl 08:18. The T-O Cruisers kjører en rolig og fin start ut fra Trondheim. Vi skal over Dovrefjell til Oslo. Visekapteinene Håvard og Einar ligger i front. Nervene er på topp. Det viser seg også på pulsmåleren min som viser en uvanlig høy puls i forhold til tempo. Håvard spør meg etterhvert om pulsen. Jeg har ikke akkurat så veldig lyst til å innrømme det, men svarer likevel ærlig at pulsen nærmer seg 84 %. -Et knepp ned, sier Håvard da. -Du må si i fra om pulsen går over 82 %. Og dermed fikk jeg påvirke pulsen et lite stykke på vei.

Dagen begynte med strålende sol og nesten 20 grader pluss. Det var meldt motvind og regn store deler av løpet, men de fleste av oss valgte å kle oss i kort-kort med løse armer og ben. Jeg valgte langermet trøye og hadde den vindtette jakken min i matboksen i tilfelle det skulle bli kaldt. Jeg fikk høre av flere at jeg sikkert hadde på meg for mye klær, noe jeg senere skulle få grundig avkreftet.

Frode og de fire visekapteinene hans kjørte med radiosamband. Laget var blitt delt i to grupper som skulle bytte på å kjøre rulle. Enkelte sterke ryttere var blitt valgt ut på forhånd til å gjøre spesielle oppgaver som for eksempel å kjøre inn ryttere etter teknisk uhell, som sekkeførere eller som halevakter. Halevakten skulle melde fra i radioen dersom det ble for mye strekk i laget ut og inn i bakker.

Kaptein Frode Røyneberg geiper om værforholdene.

Visekaptein Håvard Sørlie.

Etter en times kjøring, var vi kommet forbi et sted som heter Kvål. Her så vi endeløse køer med biler avbrutt av felt med syklister. Køen gikk altfor sent i forhold til vår målsetning, så vi måtte forbi. Løsningen ble da at sterke Håvard la ut på egen hånd og viftet bilistene inn i veikanten, slik at laget vårt kunne kjøre forbi. Vi hadde allerede begynt å kjenne på motvinden, så denne jobben som Håvard gjorde var utrolig sterk. Jeg ble litt bekymret for ham og ba ham om å ikke slite seg ut, men det så ut som om Håvard likte seg. Det var som om han lekte Cowboy med bilistene… Og vi kom forbi feltene etter noen kilometer! 

Klatringen opp mot Hjerkinn gikk stødig men godt oppover. Jeg hørte Odd gi et sammendrag til rytteren ved siden av seg. Me syklar fyst 20 mil oppover, så 20 mil nerøve og så e de 20 mil innøve! Den var fin, tenkte jeg og kommenterte det til Steinar ved siden av meg. –Det er nok litt tøffere det siste strekket inn til Oslo enn som så, svarer han. Jeg syns likevel det var ok å tenke sånn så tidlig i løpet.

Omtrent 2 mil sør for Støren slipper første rytter, Ivar D. Resten av laget fortsetter løpet videre. Omtrent på samme tid ber Torgeir om å få komme bak etter å ha gjort en god jobb i rulla. Torgeir forteller at han ikke har dagen og jeg blir bekymret. Jeg lurer på om han har spist nok og tilbyr ham det han vil ha av alt jeg har i lommene. Han takker ja til en Imsdalflaske med Yt sjokolademelk. Jeg håper det skal gjøre susen. Likevel, merker jeg at Torgeir sliter når det blir vår tur til å rulle litt igjen. Han klarer ikke å følge hurtigrekken frem og sier bestemt: -Nei, nå gir jeg meg. -Nei og nei, tenker jeg da. Torgeir som har vært så sterk hele året, som har dratt meg og Monica slitne hjem etter trening fra Optimera til Hillevåg og som har vært så god til å motivere og støtte underveis med treningen i hele år. Det var leit.

Etter en stund i rulla legger jeg meg bak igjen og møter alle jentene som har lagt seg i le på høyrerekken. Vinden tar fra øst. Den ene av jentene kunne fortelle at pulsen var på 88% av maks. –Ikke bra. Jeg legger meg derfor ut til venstre for laget og triller bakover til jeg møter en av kapteinene med samband for å formidle at tempoet var for tøft for jentene. Det blir straks gitt beskjed om at laget skal sette farten ned. Håvard oppfordrer meg til å ta høyrerekken i le for vinden. Jeg syns jeg var heldig, for jeg vet om mange som slet fryktelig her oppe i høyden.

Vi får etter hvert vite at matstoppet er utsatt med en mil og at vi får et ekstra flaskestopp for å fylle på med vann. Jeg som snart har drukket 5 måltidserstattere, tenkte at det passet bra, for jeg hadde jo ikke så mye vann med meg og trengte litt variasjon.

Etter matstoppet får jeg høre Ove H snakke om at en av rytterne på Expressen hadde blåst av veien oppe på Dovrefjellet. Kan det være mulig? De meldte jo bare 8 m/s… Vi har da klart oss i 13-15 m/s før. Og akkurat her vi sykler nå er det vel ikke så ille heller?

Jeg liker meg på vei inn mot Hjerkinn og tar meg en tur i rulla. Det er jo ikke så verst med vinden ennå, tenker jeg. Og rulla fungerer godt! Om litt kommer det en større utforkjøring og jeg legger meg bak for å ikke bremse farten i rulla når jeg kommer i front. Utforkjøringen går bra. Vi prøver å motivere hverandre opp mot Hjerkinn. Ove H formidler at det ennå er et stykke igjen. Og nå begynner jeg å merke vinden. Eller, var det etter Hjerkinn jeg merket det? Irene som var bak meg la seg over i høyre rekken igjen for å ligge i le. Jeg kjente meg sterk og tenkte jeg skulle tåle et vindkast. Det varte likevel ikke lenge før vindkulen kom og tok tak. På noen få sekunder hadde jeg minst 10 meter til hjulet foran meg. –Hei! Vi kan ikke kjøre så fort hvis jeg skal ligge i venstrerekken, roper jeg. Men det var ingen andre enn Irene som kunne høre meg. Irene sier lett – Legg deg inn foran meg du! Og jeg lystrer, selv om jeg har mest lyst til å være så sterk at jeg klarer meg i venstrerekken. Jonny som lå bak meg, fikk den tøffe oppgaven å hente inn det jeg hadde mistet. Han tråkket seg rolig og bestemt fremover. Jeg holdt meg ved siden av ham og hadde mistet ytterligere metere i høyrerekken. Jeg måtte tråkke og bruke alle kreftene jeg hadde for å tette igjen luka. Da jeg endelig hadde den siste meteren igjen, kom det et vræl som om jeg tok i alt jeg kunne for å kjøre forbi en av gutta på toppen av Melsheibakken under intervalltreningene der…

Vinden over Dovrefjell.

Det var tøft på Dovrefjellet. Her hadde vi også en velt et sted, hvor Gustav, Frode og en rytter til gikk i bakken. Det er ikke så lett å holde seg på hjul når det blåser så hardt og vi blir slitne. Wenche hadde kastet opp på veien. Likevel var hun i godt humør og sa at beina var gode!

Etter hvert kom utforkjøringen til Dombås. Her lå jeg i par med Steinar. Vi forsøkte så godt vi kunne å holde paret så de bak skulle få kjørt jevnt de også. Likevel var det vanskelig og det krevde mye konsentrasjon. Dersom vi fikk mer enn 2-3 meter mellom oss og dem foran, fikk jeg en tøff jobb med å hente inn avstanden. Likevel klarte vi oss godt nedover, synes jeg. Farten var mellom 60 og 70 km/t. Frode R hadde planlagt at de sterke gutta ikke skulle ta seg helt ut her, for han ville de heller skulle ha krefter til å kjøre godt på slettene nedover Gudbrandsdalen.

Etter Dombås lå vi bak et lag som kjørte en del senere enn oss. Vi som lå i bakre rulle synes det var litt merkelig at vi ikke kjørte forbi dem. Jeg tenkte at en forklaring kunne være at de som lå i rulla var slitne. Kanskje burde vi ha byttet rulle? Men jeg tenkte også at det var kapteinen sitt ansvar og at han nok hadde kontrollen. Etter hvert ble det spurt etter friske bein til rulla, og jeg tok turen frem. Vi hadde faktisk to forbikjøringer her, før vi kom til et stykke med meget dårlig asfalt og gruspartier på veien. Vi var omtrent ved Otta nå. Her hadde vi også en velt, hvor Ims og Karl var involvert. Alle fikk beskjed om å stoppe og vente. Heldigvis gikk det relativt bra med begge to. Ims var kun litt øm i ribbeina.

Visekaptein Olav Kulleseid i front med Trond Reinertsen.

Etter velten var jeg igjen bak i sekken. Det var så mange sterke gutter til å dele på jobben i rulla at jeg ikke trengte å stresse med å bidra der. Jeg nevner noen navn, selv om jeg vet jeg står i fare for å glemme noen: De som jobbet mye i rulla var Ørjan, Ove H, Cor, Håvard, Tormod, Henning, Billy, Jacob, Arild, Ims, Ola, Einar, John Inge, Torbjørn Tobias, Terje, Geir Åge, Frode R, Frode T, Jonny og Jan Terje. Olav gjorde igjen en kjempejobb og vekslet på jobben som halevakt og sekkefører.

Visekaptein Frode Tufteland.

Det er fremdeles langt igjen. Jeg tenker at om vi skal kjøre på 16 timer med 3 stopp, så har vi fire arbeidsøkter på 4 timer. Det forrige matstoppet var omtrent halvannen time forsinket i forhold til dette. Jeg regner derfor ut at neste stopp skal være omtrent kl 17.00. Jeg drikker godt av næringsdrikkene og trenger ikke den YT drikkene som jeg har på baklommen. Likevel husker jeg ganske lite fra dette strekket, men jeg ser for meg matstoppet. Det var godt å få en sportsdrikk på baklommen i tillegg til den måltidserstatteren jeg hadde på flaskene. Det er godt med variasjon.

Visekaptein Einar Lillebø.

Vi kommer til Lillehammer og jeg forstår at vi ligger langt etter tidsskjemaet vårt. Jeg spør Olav litt om dette. Han sier at det med disse ekstreme værforholdene ikke er så viktig med den tiden. Det viktigste er at vi kommer i mål. Jeg blir lettet over å høre dette. Det betyr at de andre tre jentene som sykler løpet for første gang, sannsynligvis kommer til mål med gruppen. Herlig! Og jeg vet at alle de andre lagene på Styrkeprøven har akkurat de samme værforholdene. De er nok også forsinket.

Jeg tror det begynte å regne før Mjøsbrua. Og vi hadde vel alle kledt oss for både varmere og tørrere vær. Jeg som hadde sett frem til Mjøsbrua i lang tid, klarte ikke å registrere at vi var her nesten før brua var over. Vi begynte å bli våte og kalde alle sammen. Likevel tenkte jeg på en rar måte at det var bra med regnet. Jeg måtte streve så mye med å holde fokus på hjulet foran at jeg glemte hvor vondt jeg hadde det i bekkenet… Likevel kjente jeg det når jeg tenkte akkurat denne tanken, så jeg måtte finne noen andre tanker. Merkelig hvordan fokuset endrer opplevelsen av tilværelsen.

Torbjørn måtte slippe laget før vi kom til neste matstopp to mil etter Gjøvik. Han hadde ikke noen god dag.

Vi andre klarte oss frem til matstoppet og hadde hele 5 minutters pause!!! Jeg byttet til vinterjakken min og la den søkkvåte sommerjakken i matboksen. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde hatt vinterjakken på hele turen. Fingrene var stive og følelsesløse. Likevel fikk jeg ordnet opp med en flaske Redbull på sykkelen og to små flasker i lommene med YT. Og jeg spiste kald pizza som smakte fortreffelig.

Nils Ove spør meg om hvordan det går. –Jeg har lyst til å gi meg, svarer jeg.  –Nei! Ikkje gi deg nå, Marianne. Eg e stolt av deg! Kjør på! De ordene der var gode å ha. – Eg e stolt av deg… Hvis han mente det, så var det vel bra da? Jeg rakk bare å spise et pizzastykke, men la den siste i baklommen. Herfra og hjem orket jeg ikke mer måltidserstatter. Det var nok med Pizza og Redbull!

Jeg tok også et par ord med Håvard om at jeg ville stoppe løpet. Jeg visste jeg hadde krefter, men syns galskapen var sær. –Nei, du skal ikke stoppe nå! Han minnet meg på damekonkurransen. Ja, ja. Det var godt å få luftet de tankene. Så fikk jeg dem bort etterpå.

Geir Åge Høiland i nærmeste rekke.

Wenche var virkelig en solstråle på turen herfra. Hun var blid og kom stadig med oppmuntrende ord. Jeg orket ikke snakke så mye, men det var godt å høre en vennlig stemme. Jeg savnet stemmen til Irene. Hun ble merkelig taus. Monica lå fremme med Geir Åge og styrte sekken. Monica var helt yr av glede. Den plassen tror jeg hun likte godt! Jeg tror også at hun var glad for at hun overrasket seg selv over hva hun klarte å prestere på turen. Geir Åge likte å ha Monica på siden av seg. Han var så kompis med henne og kjørte rolig inn eventuelle rykk i rullen. Han gjorde en kjempejobb sammen med Monica og holdt sekken stødig.

Jeg begynte å ta ut avstand foran meg fordi fingrene mine ikke var til å stole på. Jeg forsøkte imidlertid å holde avstanden konstant for dem som kom bak meg og trillet kun rolig inn når avstanden ble for stor. Ved flere anledninger løftet jeg hånden for å hilse på jublende mennesker langs veien, men fikk bare støt fra armen som svar. Støtet gikk fra utsiden av håndflaten over albuen og helt inn til skulderen. Det var akkurat som om noen hadde satt strøm i meg. Jeg tenkte jeg burde bevege hånden mer, men var også redd for at det skulle skje igjen. Et merkelig fenomen…

Wenche begynte å lure på kor langt dette vannet vi syklet ved siden av var. -Det er Mjøsa, sier jeg. -Og på enden av dette vannet er Minnesund. Da er det ikke langt igjen til Oslo. Steinar kunne opplyse om at det var 8 mil fra Minnesund og inn. Jeg tror vi begynte å glede oss alle sammen.

Langs Mjøsa kommer en sterk rytter bak i sekken. Det er Ørjan. Han har vært i rulla nesten hele veien. Han sier magen er dårlig. Jeg byr han på alt jeg har i lommene. Han takker ja til en YT mellommåltidsdrikk og jeg håper at han skal komme seg. Ørjan slet virkelig her. Det var rart å se at han som var så sterk kunne ha det så vanskelig. Etter hvert begynte jeg å høre hosten hans. Den var sånn som jeg hadde i 2010 da jeg hadde halsbrann 2 mil før mål. Jeg var glad det ikke var meg, men bekymret fordi det var ennå så langt igjen. Ørjan måtte bryte, men han gav seg ikke før han måtte.

The T-O Cruisers på vei inn og ut av en rundkjøring.

På Minnesund jublet en liten gjeng av oss. Frode R svarer da tørt at -Vi ekkje i Oslo ennå…

Og det var sant. Neste mål ble Eidsvoll. Så kom vi til Kløfta. Deretter så jeg et skilt om at det var 50 km igjen. Her syklet jeg ved siden av Jacob. Han forteller om samtalen med 6 åringen hjemme som lurte på om han skulle sykle Tour de France. Jacob har noen gode historier på lur. Så husker jeg at noen stod på sidelinjen og sa det var 4 mil igjen.

Det var mørkt rundt oss og det regnet. To ryttere i venstrerekken begynte å henge fast i hverandre. De klarte ikke å løse seg fra hverandre og jeg var redd for at de kom til å kjøre i meg. Jeg bremset derfor godt opp. Godt var det, fordi nå trillet de også inn i høyrerekken. Og så løste det seg uten velt! Heldigvis. Jeg var ganske skjelven etter dette og det tok tid før hjertet roet seg. Men det var nok med den skrekken. Det var faktisk den eneste situasjonen som jeg opplevde som farlig for meg på turen.

Snart fikk vi vite fra sidelinjen at det var 16 km km igjen. Deretter kom vi oss ut på E-6. Frode R hadde vår første punktering her, men ba oss om å kjøre videre. Han kjørte oss likevel raskt inn igjen! Du verden for en styrke!

Og ved målgang insisterte guttene at jentene skulle få sykle først over mål. Alle holdt igjen til vi 4 var kommet fremst i rekkene.

Så gode disse gutta er! Tusen takk for turen og for hyggelig selskap på en forferdelig vanskelig tur!

Vel i mål lurer vi på om damene på Team Jæren faktisk har vunnet prisen for beste fem-kvinners lag. Det blir spennende å se når de rydder opp i listene.

Jeg er uansett veldig stolt av den jobben som alle på The T-O Cruisers har gjort! 

Og tusen takk til dere i støtteapparatet!

Vi hadde ikke klart det uten dere!

Og der var vi i rute!

Like før trening i dag møtte Jærbladet opp for å intervjue Wenche Haukland om deltagelsen hennes på Trondheim-Oslo. Jeg var uheldigvis litt for opptatt med å mekke sykkel til at jeg fikk med meg alt som ble sagt. Jeg vet imidlertid at Wenche hadde lyst til å fortelle om laget, om opplegget for turen og om oss damene som håper at vi klarer å henge med gutta slik at vi kan være aktuelle i kampen om beste 5 kvinners lag. De som er interessert i denne artikkelen, må lese Jærbladet på fredag 22.06. Så får vi se hva det står om oss og Wenche.

Det var mange som møtte opp til den siste finpussen på rulla sammen med Frode Røyneberg og de fire kapteinene hans. Turen skulle gå nedover mot Nærlandsheimen, på innsiden av Orrevatnet. Vi skulle kjøre to ruller og vi skulle kjøre på Monica sin puls i oppoverbakkene. Monica røpte for meg på forhånd at hun hadde blitt bedt om å ha en ganske høy puls... Så jeg var litt nervøs for at jeg kom til å slite i bakkene i dag. 


Likevel startet vi ut fra Optimera i det som jeg vil kalle et rolig tempo. Etter en stund begynnte de å rulle i den fremre rullen. Vi bak gjorde som vanlig og kjørte parvis. Frode R syklet frem og tilbake og skulle holde oversikt over at alt gikk som det skulle. Det varte ikke lenge før han ba oss i den bakre rulla om å rulle vi også. Det er faktisk første gang vi har bedrevet rulle med to ruller etter hverandre. Og det var en ganske stor fordel med det. Vi slapp den rykkekjøringen som det ofte har blitt dersom en har vært så uheldig og ligge helt bakerst i den bakre rullen når den har fungert som sekk.

Frode R og Frode T syklet etterhvert begge litt frem og tilbake og deltok i de ulike rullene. Jeg synes det gikk utrolig bra i dag. Vi kunne se frem gjennom to rekker med syklister, at vi var blitt flinke til å ligge på linje. Ved veksling fremme var vi flinke til å legge oss i bukken omtrent tre sykler før det ble vår tur, og vi ble værende i bukken inntil rytteren bak oss hadde kommet seg frem i sakterekken og litt til. Bak tror jeg vi er blitt noe flinkere til å veksle uten å slippe rytteren foran for langt frem, men jeg vet det fremdeles er noen som slipper seg litt for langt bak før veksling...

På vei hjemover øvde vi på å kjøre med en rulle og sekk. Her hadde vi medvind og stor fart. Heldig som jeg var, kom jeg etterhvert inn i rulla og lå på hjul med Henning i hurtigrekken og Torgeir i sakterekken. Henning er så god til å gi tilbakemeldinger til rytterne rundt ham. Det er bra. Etterhvert gikk Henning ut av rullen og ble erstattet med andre ryttere. Her var det noe forvirring, fordi det var så mange som ville øve på å gå inn og ut av rulla. Det endte med at jeg opplevde at ryttere bak meg gikk ut i sekken samtidig som jeg fikk nye ryttere inn bak meg uten at det var helt klart for meg at det skjedde. Det var Einar som var bak rytteren bak meg, som måtte bære usikkerheten om det skulle komme en ny rytter. Hadde han ikke undersøkt hva som skjedde, kunne han risikert å bytte rekke i det en annen kom inn i rulla fra sekkeposisjon. Heldigvis skal det ikke bli så mange bytter på kort tid nå til helgen. Da blir det nok en roligere situasjon i sekken også.

Det gikk til tider utrolig fort på veien hjemover. Høyeste fart som jeg målte var 60 km/t og vi hadde en snittfart fra Nærlandsheimen og til Optimera på 37 km/t. Det er bra!

Herlig. Tusen takk for turen alle sammen!
Nå gjenstår det bare å spise godt og sove så mye som en kan.
Og så gleder jeg meg til Lørdag!

Årets våteste tur!

I dag møtte ca 24 ryttere til siste langtur før Trondheim-Oslo. Turen gikk i 8 m/s sør-sørvest vind nedover Jæren. Det vil si motvind og sidevind store deler av turen. Utover dagen tok det også til å regne tettere og tettere.

Vi kjørte to ruller og byttet på jobben med å være motor for laget. Frode hadde valgt ut noen flotte veier på innsiden av riksveien mot Brusand. Deretter tok vi av over Karlsbu mot Undheim, Kverneland og Ganddal.

De fire visekapteinene som var med i dag, hadde radiosamband. Vi kunne godt merke at det var enklere å få rulla i gang etter veikryss, bakker og rundkjøringer.

Ellers var vi litt uheldige i dag og hadde minst 3 punkteringer. Laget kjørte videre i rolig tempo og den som punkterte fikk drahjelp til å hente inn laget. På vei ned fra Karslbu var det mange av oss som hadde lyst til å kjøre på, men vi fikk beskjed om å holde igjen i fordi vi ventet på de ryttere som var med å hjelpe til med en punktering. Da Håvard ba oss om å stoppe for å vente. Tanken var at vi skulle ha med oss de andre rytterne slik at vi kunne ta en øvelse på kjøringen ned til Dombås. Det ønsker vi å ha en 6-8 sterke ryttere i front til å kjøre en stødig rulle med høy fart og resten av laget skal ligge parvis nedover bakken og holde kontakt med hjulene foran. Jeg syns det var så kaldt at jeg ba om å få lov til å kjøre de andre rytterne i møte. Håvard syns det var en god idé, så det gjorde vi.

Utforkjøringen var helt topp, bortsett fra alt regnet og spruten fra forhjulet. Flere av oss hadde tatt av oss sykkelbrillene, vek litt unna spruten fra hjulet foran og la oss litt til siden. Jeg forsøkte hele tiden å bøye nakken slik at spruten fra forhjulet kunne treffe på oversiden av skjermen på capsen mens jeg konstant blunket med øynene. Bjarne, som kjørte på siden av meg var en god makker og vi kjørte parvis hele veien. Av og til fikk vil litt for lang avstand til hjulene foran. Da måtte vi piske oss i gang for å ta dem igjen. Vel nede sa jeg til Bjarne at det kunne vært bedre. Bjarne svarer da med det som for meg er dagens beste kommentar: Men dette var jo elendige kjøreforhold! Likevel var toppfarten min i dag 73,7 km/t. Den fikk vi nok i denne bakken her. Ok. Om jeg henger med i denne farten, så klarer jeg vel også turen fra Dovre og ned til Dombås også...


Turen videre herfra bar preg av hjemlengsel. Mange ryttere kjørte noe ureglementert. I enkelte perioder visste vi ikke helt hvor rulla sluttet og sekken begynte. Men et par strenge beskjeder fra Frode T gav oss en noe bedre organisering etterhvert.

Olav kommenterte etter turen at det var mye bra kjøring i dag til tross for det dårlige været. Jeg er helt enig. Det lover godt for en fin tur fra Trondheim til Oslo!

Tusen takk for turen!

Revidert syn på næringsdrikker.

Du har sikkert lest siden min Hva skal du spise på turen mellom Trondheim og Oslo. Jeg har nå gjort meg noen nye erfaringer med bruken av næringsdrikker. 


Bruken av Fresubin Provide extra er ikke nødvendigvis helt bra med tanke på kvalmen jeg forsøker å rømme fra. Jeg hadde en prat med en ernæringsfysiolog om den stadig tilbakevendende kvalmen. Hun mente at kvalmen godt kunne komme av at jeg kun har prøvd juicebaserte næringsdrikker, som alle er ikke fullverdige. Disse er satt sammen av mye raske karbohydrater. De fullverdige drikkene derimot er balansert sammensatt i forhold til behov for proteiner, fett og karbohydrater. Det gjør også at blodsukkeret kan holde seg jevnere. Så dermed har jeg prøvd ut en ny strategi. Jeg testet ut den fullverdige drikken for barn som heter Frebini energi og har jorbærsmak. Den er faktisk veldig god, og jeg har ikke blitt kvalm av den til nå. I tillegg har den mindre konsentrert innhold av vitaminer og sporstoffer. Jeg tror denne drikken er ganske lur egentlig!



Ernæringsfysiologen sa også at jeg ikke burde tenke så mye på å erstatte kaloriforbruket på turen nedover. Målinger av hvor mye kalorier en bruker er egentlig ikke nødvendigvis til å stole på, når en kjører et så langt ritt som Trondheim-Oslo. Hun anbefalte også at jeg heller burde velge meg noe mat som jeg liker, som er lett å spise og som gir variasjon på turen. 

Så nå har jeg bestemt meg for menyen på årets Trondheim-Oslo. Jeg blander ut barnevarianten, Frebni energy med vann. Som en tommelfingerregel har jeg hørt at energiinntaket skal være på ca 1 ml veske pr kalori. Jeg skal ha to sykkelflasker med 5 av disse næringsdrikkene mellom hvert matstopp. På lommene kommer jeg til å ha to små imsdalflasker (3 dl) med ulike varianter av henholdsvis Yt restitusjonsdrikk og smoothie som står for variasjonen på turen. Og i den lille tasken på overrøret skal jeg ha vingummi og salte kjeks. Håper turen i år blir uten kvalme...


En annen tragikomisk hendelse jeg har hatt tidligere i år, var jeg jeg stolte på ekspeditøren på Spinn som sa at en ikke behøvde å blande ut Ringerdrikken med vann. Jeg leste heller ikke bruksanvisningen. Så dermed blandet jeg ut den nevnte Fresubin provide extra -drikken med ublandet ringerdrikk. Jeg drakk altså saltvann på turen oppover til Hovden. Ikke rart jeg ble kvalm. Og jeg la på meg mange kilo på veien!!! Erfaringen min er altså at det er absolutt ikke til å anbefale at man drikker saltvann på tur...

Siste rullekjøring før den store dagen!

Aj, aj! Nå går tiden fort! Vi starter i Trondheim om åtte dager...

På Optimera møtte i dag 25 av 37 ryttere fra Storlaget The T-O Cruisers! Det var egentlig ganske utrolig å kjøre rulle med så mange ryttere. Vi trente på samkjøring med to ruller. Vi kjørte den vanlige veien ut ved Tjelta, forbi Bore kirke og ned mot Nærlandsheimen.

I Starten var det egentlig litt merkelig å kjøre med så lang rulle. Jeg lå i den bakerste rulla og kjente at det krevde en del mental energi å holde linja godt og å være oppmerksom på hendelser som krevde endringer i kjøringen. Og med mye sidevind ble det ikke akkurat lettere. Vi hadde 9m/s fra nord-nordvest. Det er i hvertfall det som stod på Yr nå i kveld, selv om det føltes som sørvest-vind. Ja. Det kan jo tenkes at vinden har snudd nå i kveld...

Uansett, så ble det i hvertfall ikke til at jeg drakk noe særlig på veien ned. Jeg tror ikke det var så mange andre heller som gjorde det. Turen krevde mye mental energi, selv om farten ikke nødvendigvis trengte så høy intensitet. Og jeg tror mangelen på drikking var et tegn på det.

Veien hjemover gikk bedre. Vi klarte å holde farten oppe i motvinden selv om det var fristende å sakke veldig av på farten når en kom over i sakterekka. Jeg fikk beskjed minst en gang av Monica bak meg om å holde tempoet oppe. Det tror jeg var bra og viktig, slik at farten i rulla kunne holde seg stabil. Vi har sett det før at i motvind blir det fort større forskjeller mellom sakterekken og hurtigrekken enn det som er bra. En skynder seg ofte med å si ja til den som kommer fra hurtigrekken og sakker derfor for mye ned på farten så denne skal komme forbi. Likevel er det tungt i hurtigrekken og en står i fare for å få en tendens til å jage.

Jeg syns på tross av dette at vi klarte oss bra i rulla på veien hjem. De som lå i ytre rekke/sakterekken, slet veldig i vinden men stod på og gjorde som de skulle. Jeg var heldig som lå i le store deler av veien hjem.

Jeg målte toppfarten i dag til 68,5 km/t. Det er ganske bra det, når en tenker på at jeg følte det var en rolig tur. Kanskje vi sparer litt krefter likevel, når vi er så mange som deler på å kjøre?

Tusen takk for turen alle sammen.

Det blir spennende å se hvordan samkjøringen med 37 ryttere skal gå. Nå er det ikke lenge igjen...

Elleve dager igjen!

Nå er de siste forberedelsene frem til Styrkeprøven for The T-O Cruisers i gang. Lagledelsen har valgt sin Road Captain, Frode Røyneberg, med sine 4 undersåtter. Undersåttene hans er Frode Tufteland, Håvard Sørlie, Olav Kulleseid og Einar Lillebø.

Det meste av treningsarbeidet for laget er allerede unnagjort. De siste treningene blir nok mer en teknisk finpuss på samkjøringen enn en øvelse i utholdenhet. De fleste av oss har nå tilbakelagt mellom 3500 og 4500 km siden tidlig i mars. Vi har også øvd på å sitte lenge på sykkelen. Selv har jeg tolv turer som har vært lengre enn 100 km og seks av disse lengre enn 150 km. Mange har syklet gjennom hele vinteren, de har syklet i varmere strøk og har gjerne langt flere km enn 4500 hittil i år.

Den enkelte rytter har forhåpentligvis også fått testet ut alt teknisk utstyr og mulige variasjoner av mat og drikke på tur. Nå gjenstår det bare å ønske lykke til med resten av forberedelsene!

Og til dere der ute som lurer på hvordan vi skal klare turen på seksten timer og femten minutter, så er oppskriften ikke bare enkel.

Vi må ha en god porsjon styrke, utholdenhet og evne til samkjøring.

Vi må ha en god lagledelse som kan samordne oss og riste litt i oss, ta vare på oss eller minne oss om hva vi holder på med, om vi mister konsentrasjonen eller går i kjelleren på ulike måter på veien. 

Vi må også ha et godt støtteapparat på veien.
The T-O Cruisers er så mange at vi har valgt å ha 4 følgebiler. I den tekniske bilen har vi tekniker Ørjan fra Bike Brothers og sjåfør Gunnar Førland. I matbilen har vi Kjell Åge Torsen og Kjell Sponås. I Backupbil en har vi Ove Folkvord og Liv Tjessem som er sykepleier. Hun har med hjertestarter og annet førstehjelpsutstyr i tilfelle uhell. I Backupbil to har vi Jostein Toresen og Nils Ove Helgeland.

Vi må ha god kommunikasjon.
Støtteapparatet har god kontakt med hverandre og de følger laget med radiosamband til lagledelsen. Jeg tror vi skal bli godt tatt vare på. I tillegg til dette må rytterne også ha god kommunikasjon seg i mellom. Alle har ansvar for å ivareta en god samkjøring og et godt samarbeid mellom oss. Vi må hjelpe hverandre å holde fokus slik at vi kjører effektivt, men også for å forebygg uhell.

Vi må spare tid!
Vi skal kjøre med en snittfart på nesten 34 km/t!

Det betyr at der vi kan spare tid, der sparer vi tid. Om noen punkterer kjører laget videre, men setter av et par ryttere til drahjelp. Teknisk bil er på pletten og bytter hjul i en fei, før rytteren som har punktert får drahjelp tilbake til laget.

Bildet er tatt av Arvid Røyneberg

Når det gjelder mat og tissepauser, blir disse avgrenset til kun 3x3 minutters pauser. Matbilen har lagt ut matkassene som vi selv har pakket, slik at vi fint kan kjøre frem til kassen vår og ut til siden. Der bytter vi gamle flasker og "matpakker" ut med nye og tar tid til vår sårt tiltrengte tissepause.
Her ser dere et bilde av et matstopp med 16.30 laget i 2010.

Jeg syns det er ganske kult at dette er mulig. Første gang jeg hørte om at vi skulle sykle i 16 timer og 30 minutter med kun 9 minutters pause, syns jeg det hørtes ut som galskap. Men det er faktisk gjennomførbart. Og det er så intenst og nærmest eksistensielt når det står på. Du har bestemt deg, trent og planlagt i lang tid. Det kjennes ut som om det er mye som står på spill og du gleder deg over at du fremdeles er med laget og klarer løpet som planlagt. Sånn er det selv om det bare er en sykkeltur... Og om dere lurer på om vi er gale, så skal dere se denne videoen her av Team Jærens expresslag i 2007.




Jada. Det er mulig!

Og til alle ryttere på The T-O Cruisers!

Lykke til med de siste forberedelsene!